I – industrisysselsettingen forsvinner
Det er avdekket at si¬den 2008 er over 28.000 års¬verk forsvunnet av norske industribedrifter. En del av årsaken til den siste tilbakegangen kan selvsagt tilskrives den såkalte finanskrisen (eller fordelingskrisen som er den faktiske beskrivelsen) – og de store valutaproblemene som har oppstått mange steder som følge av den. Kjøpekraften er minket i flere land.

Norsk industri er selvsagt bekymret – og med god grunn, sammen med mange arbeidstakere og deres familier som er avhengig av industriarbeidsplassene. I den anledning har Norsk industri fremsatt 10 krav til den norske regjeringen. Et av kravene går på at myndighetene ”må avsette 100 milliarder kroner til næringsrettet forskning og nyskaping”.
Det er et godt forslag, forutsatt at det skjer med tanke på Norge og norsk næringsliv, og at kunnskapen forblir i Norge – og ikke ender opp som gratis drahjelp, betalt av norske skattebetalere, til nullskatteytere og skatteflyktninger som til hensikt å anvende nyervervet kunnskap i utlandet. Eller at kompetansen selges ut av Norge billigsalg som kortsiktig utbytte for spekulanter.

II – bedriftsspionasjer
I min tid på ungdomsskolen, husker jeg at læreren i samfunnslære var veldig opptatt av dette med spionasje, og særlig bedriftsspionasje. Det hadde sammenheng med at han hadde vært til sjøs. Ved anløp i Japan, fortalte læreren om de mange japanerne som kom med fotoapparatet og fotograferte alt som kunne fotograferes på skipene og alt de hadde med seg, og hvordan de måtte stenge disse ”fotografene” ute – for ikke å avsløre alt av ”bedriftshemmeligheter”. Det var før Japan ble en stor skipsnasjon – og Norge var kjent for å være blant de største skipsnasjonene på verdenshavene.

Japan var den gangen på hugget etter å få informasjoner om vår kunnskap – og selvsagt i den hensikt å utkonkurrere andre store skipsnasjoner. Jeg husker godt at læreren mente – på den tiden – at industrispionasje var et mye større problem enn militær spionasje.

Etter hvert ble Japan en stor skipsnasjon, og gode på skipsverftsindustri – takket være informasjonen de skaffet til veie blant annet på skipsanløp i japanske havner. Etter hvert ble de en stor konkurrent på skipsbygging– som følge av datidens lave lønninger i Japan. Spesielt på hvalfangsskip.

III – før og etter innføring av markedsliberalismen
Formaningene kom – om at hele nasjonen måtte være årvåkne ovenfor mulig bedriftsspionasjer het det i sin tid! Under avtjening av militærtjenesten var dette ned årevåkenhet mot bedriftsspionasje et sentralt tema.
Men det gjaldt før innføringen av markedsliberalismen, og mens vi ennå hadde et representativt demokrati (før privatiseringene, anbudene og før at offentlige virksomheter ble AS-ifisert). Nå er det bare ”arbeidstakere” på lavere nivå som kan rammes av nasjonens definisjon av bedriftsspionasjer. Eliten står fritt til å kjøpe opp og selge norske bedrifter/ kompetanse til hvem som helst – helt legalt. Noe som tilsynelatende bare skjer for å få tilfredsstilt egen grådighet! Det vil si i form av økte lønninger, økte bonuser, økte utbytter, opsjonsavtaler, pensjonsavtaler, sluttpakker og alle andre typer frynsegoder.

Oppfinnelser og kunnskap som er opparbeidet og tilegnet av norske arbeidstakere føres ut av landet i stor stil. Hva vi skal leve av etter at oljen tar slutt, er det visst få – om noen – som tenker på/ er opptatt av. I praksis viser det seg at eliten og utlandlandske interesser prioriteres foran arbeidstakere – dvs de arbeidstakere som normalt rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og lønn/ inntekt!

Problemet er at i praksis har en liten elite har over tatt eierskap, kontroll og styringen av hele landet, og de har fått statsråder som medspillere på sitt lag, og som blant annet reiser etter med ”nasjonens sjekkhefte” å betaler ”piratskatt/ beskyttelsespenger” for å hjelpe de som etablerer seg utenlands – slik næringsminister Trond Giske nylig gjorde i Asia. Og Norge sendte krigsskip til Adenbukta for å passe på skipene til blant annet skatteflyktningene (skipsrederne) fra Norge. Disse skipsrederne som synes det er så grusomt fælt å bo i Norge i betale skatt, tar gladelig imot soldatbeskyttelse fra Norge betalt av skattebetalernes penger, samtidig som at det rapporteres om at forsvaret lider av ressursknapphet.

IV – arbeidsplasser føres til utlandet
Hver gang en fra finanseliten etablerer seg i utlandet – og dermed flytter norske arbeidsplasser ut av landet, står næringsministrene (uavhengig av politisk farge) opp – og de kan visst aldri få fullrost nok de som flytter arbeidsplasser, teknologi og kunnskap til utlandet! Om de etablerer seg i land som bryter menneskerettigheter, i land som forbyr fagforeningsvirksomhet, og ellers må ta tilt takke med elendige bo-, lønns- og arbeidsvilkår, er underordnet i en slik sammenheng.

Om de landene de reiser til har få/ eller ingen krav til miljøvernlovgivning, spiller heller ingen rolle. Norske stat ”betaler klimakvoter” – til det som viser seg i å kan være rene svindelbedrifter – for å oppveie det. (Nylig var det omtalt en som kan ha svindlet opp mot en halv mrd kroner på slike kvoter – og intet er vanskeligere å kontrollere enn nettopp kjøp og salg av klimakvoter).
At nordmenn i utlandet har drevet med nedhogging (avskoging) av urskog, for å berike seg selv – er heller ingen stor sak. Statsministeren reiser jo bare etter med ”nasjonens sjekkhefte” – og betaler 6 mrd kroner – som da er tiltenkt brukt til gjenplanting.

Da overskuddsbedriften Jordan-fabrikken flyttet til England for noen år siden – fikk vi for alvor øynene opp for høyrepolitikken i Norge (under Bondevik II-regjeringen). På den tiden var det vanlig at regjeringen gav store etableringstilskudd – av skattebetalernes penger – til den rike eliten som ville opprette/ flytte virksomhetene sine til utlandet. Samtidig som det oppsto økt arbeidsledighet i Norge som en følge av at arbeidsplassene ble flagget ut sammen med virksomhetene!
På toppen av det hele, så skjedde på en tid hvor den samme regjeringen gav rundt 31 mrd kroner i skattelette i all hovedsak til den samme rike eliten. Med andre ord – grådigheten kjenner ingen grenser.

På slutten av 80-tallet, begynte utenlandske trailere som kjørte laster til våre naboland å kjøre retur via Norge, med last. De fylte opp tankene med drivstoff, som var mye billigere i utlandet på den tiden, og tjente gode penger på transport i Norge. Den gangen ble det protestert på konkurransevridende forhold ut fra at utenlandske operatører ikke var pålagt de samme avgiftene som de norske for transport i Norge.

I disse dager er det fremkommet utenlandske trailere fortsatt får kjøre i Norge uten å betale verken avgifter eller bompenger – og mange av dem med dekk og utstyr som burde tilsi at de burde vært nektet adgang av sikkerhetsmessige grunner.
Nå truer Norske transportselskaper med å flagge ut dersom situasjonen ikke endrer seg. At utenlandske trailere skal få slik særbehandling – og hvor det åpenbart ligger sosial dumping i andre enden er bare helt forkastelig.

Et annet problem er alle utenlandske bedrifter som kjøper opp virksomheter i Norge, stripper dem for maskiner og utstyr og tar med det til hjemlandet – for deretter å legge ned virksomhetene i Norge, spesielt innenfor treverksindustrien.

V – Oljekompetanse ut av landet?
Den gangen Oljeselskapet Phillips Petroleum fant olje i Nordsjøen i 1969, ble det fra politisk hold fremhevet at oljen var ”hele nasjonens eiendom”. Den gangen innbefattet ”hele nasjonens eiendom” det trygdede og arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse og lønn også.

Norge har gjort mange nyvinninger og oppfinnelser på oljeboring til sjøs, og kompetansen er ettertraktet ute i verden. Nå er det vanlige blitt at norske nyvinninger, kompetanse og oppfinnelser – skapt av norske arbeidstakere – blir lagt ut på internasjonale anbud. I kampen om profitt som kan generere økt utbytte og bonuser for eliten – da snakker man verken om ”industrispionasje”, eller at Norge kan miste sin kompetanse på oljesektoren på sikt til fordel for andre land.

Mens ordrebøkene er i ferd med å gå tomme, gikk oppdraget med å bygge oljeplattformen Goliat FPSO, med en kontraktsverdi på 6,9 mrd kroner, til det koreanske selskapet Hyundai Heavy Industries. Det kan medføre at rundt 7000 norske årsverk i Norge går tapt. Kontrastene her kommer til syne når det ble kjent at eliten som forvalter ”oljefondet” fikk 1,4 mrd kr bare i bonuser for å forvalte nasjonens oljepenge, mens norske verftsarbeidere risikerer å miste jobbene sine/ bli permittert – og må leve på arbeidsledighetstrygd. Slik fungerer elitens fordeling av ”nasjonens formue”!

VI – utenlandske interesser og eliten profittbegjær kommer først
Det kan ut fra ovenstående virke som om norske myndigheter – uavhengig av politiske farge – prioriterer utenlandske interesser for å erobre markeder i Norge gjennom gi særbehandling, samt sikre elitens profittbegjær både nasjonalt og internasjonalt. Og at disse interessene settes foran interessene til arbeidstakere, dvs de arbeidstakerne som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere kompetanse og inntekt. Og alt dette virker til skje utelukkende i den hensikt å fremme sosial dumping mot nettopp de med midlere/ lavere inntekt og utdanning.
Når hører vi om at andre land tar sin kompetanse, sine oppfinnelser, sine arbeidsplasser og flytter til Norge?

Har vi fortsatt noe igjen som heter ”nasjonens interesser”? Ikke minst blant våre politikere?
Jeg ser med stor bekymring for fremtiden og utviklingen i Norge, dersom dette med legal ”industrispionasje”, utførsel av oppfinnelser, nyvinninger og kompetanse ut av landet – skapt av norske arbeidstakere bare kan skje ukritisk! Dvs verdier som er opparbeidet av norske arbeidstakere – dvs av de arbeidstakerne som har skapt finanseliten.

Oppsummert;
Som sagt; Hva skal vi til slutt leve av i dette landet om den beskrevne utviklingen får fortsette? Og hva vil myndighetene med våre landsmenn som trygdede, og arbeidstakere med midlere/ lavere inntekt, annet enn å gjøre dem til en ny fattigklasse (underklasse)? Jeg må si jeg er blitt meget bekymret etter regjeringens beslutning om implementering av EUs tjenestedirektiv og det forestående vikardirektiv, samt for de åpne grensene som vi har med fri flyt av kriminalitet – herunder svart økonomi!

Det er vel fortsatt noe som heter ”nasjonens interesser” her Norge – eller er den tiden forbi? Eventuelt hvordan skal den forvaltes i fremtiden?
Dette handler om forvaltning av demokratiet – det innebærer at politikerne må ta tilbake makta i form av styring, kontroll og revisjon.

Hva mener du?

I gamle dager så brukte kongene skalder til å dekke over sine ofte lite ærefulle bedrifter. Mot god betaling så løy og roste disse taleføre personer kongenes misgjerninger omtrent som det en godt betalt pressetalsmann gjør i dag med dagens næringslivsledere. I et intervju med Rana Blad som markerer åpningen på valgkampen for valget 2011 så gjør ordfører i Hemnes, Kjell Idar Juvik hele jobben, som rosende skald, – selv.
I og med at Juvik er en sterkt profilert politiker i forbindelse med Terraskandalen og at det er ting som tyder på at han vil forsøke å manøvrere seg inn mot sikker plass på stortingslisten når Tor Arne Strøm gir seg, så er det viktig at folk i Nordland blir gjort kjent med hva Juvik står for.
I intervjuet med Juvik i Rana Blad så fremstiller han Terraskandalen som et arvet og tilbakelagt stadium i sin kommune. Dette er ikke pent når man vet at fra 2011 blir det innført eiendomsskatt i kommunen som følge av de ikke helt optimalt vellykkede Terra-investeringer. Dette blir ikke bedre når man i tillegg vet at det var Kjell Idar Juvik som var den direkte årsak til at Hattfjelldal, Rana og Narvik også ble å omplassere sine sparepenger i disse beryktede CDOer til Citi Group som førte til at kommunene tapte enorme beløp og som gjorde at vi ble oversatt på 14 språk i verden som bygdetullingenes heimland.
I kjølvannet av Terraskandalen har flere riksmedia og spesielt journalist, nå redaktør, Morten Hoffstad avdekket mange tvilsomme historier rund Juviks rolle som Terraskandalens ”far” og skaper.
Vi kan begynne med det som må kunne karakteriseres som misbruk av offentlighetsloven. Midt i valgkampen(20 august 2007) fikk ordfører Juvik beskjed fra Terra at Hemnes kommune måtte betale inn 13,6 millioner til Citi Group, USA, eller så ville kommunen komme til å tape sine investeringer(nesten 100 millioner kroner). For at ikke opposisjonen, som la frem eget forslag om ikke å sette kommunens penger i spill på den amerikanske børs, skulle få vite midt i valgkampen at Hemnes kommune hadde havnet i det økonomisk mareritt opposisjonen hadde advart mot, så utbetaler ordfører og rådmann dette beløp uten en gang å orientere formannskapet, som maksimum kan utbetale 1million uten kommunestyrets godkjennelse. Kommunestyret som er den rette myndighet til å ta en slik beslutning ble ikke innformert. Etterpå at denne ulovlighet er begått så sørget Juvik for at opplysningene om ulovlighetene ble hemmeligstemplet til lenge etter valget i september 2007. Sener på høsten så blir det avholdt orienteringsmøte om Terrainvesteringene for befolkningen i kommunen, der presterer Juvik med gråtkvalt stemme, uten å blunke, å si at det er Terra som har tatt kontakt med kommunen og gjennom sitt initiativ har lurt Hemnes. Sannheten er at det var Juvik som 10. mai samme år, personlig tok kontakt med Harald Norberg i Terra Securities og ba om hjelp til å kunne dekke fjorårets budsjett underskudd på 5 millioner kroner(Se Morten Hoffstads bok ”Eventyret om Terra” s. 181.) Dersom ønsket i fra velgerne er å støtte opp om en politiker som er flink til å misbruke loven eller er flink til å manipulere sannheten så vil de knapt kunne finne en bedre egnet representant enn Juvik.
Dessverre for Juvik og arbeiderpartiet så stopper ikke elendigheten bare med dette. Etter hvert som Morten Hoffstad publiserte avsløringer om skandaler knyttet til Terra-investeringene så begynte andre riksmedier å fatte interesse. Skandalen nådde klimaks da Dagbladet 27, 28 og 29 februar 2008 publiserte 3 drepende artikler som alle var avslørende og negative om ordfører Juvik. Den ene omhandlet hvorledes Juvik, konstituert rådmann Rolf Fjellestad og økonomisjef Harald Mårnes produserte usanne fakta-opplysninger som de klarte å lure kommunestyret med og som førte til at kommunen ble å gjøre sitt fatale feilgrep å investere sine penger på den amerikanske børs. Denne opplysningen er i seg selv graverende nok til at det skulle ha vært reist granskning mot de skyldige. Neste dag har Dagbladet en helside med stort bilde av Kjell Idar Juvik under tittelen: ”Han lyver som ei utro kjerring”. Normalt skulle en slik overskrift ha ført til reaksjoner fra ordføreren dersom han hadde hatt rent mel i sin pose, men ordføreren biter det i seg. Neste dag kommer det en artikkel man god kan kalle et karakterdrap av ordføreren i Hemnes. Dagbladet publiserer uttalelser fra Norges fremste ekspert på kommunalrett, professor Jan Fridthjof Bernt, som konkluderer med at ordfører Juvik har mistet sin politiske, juridiske og moralske troverdighet. Heller ikke denne gang kommer det noe krav om dementi fra ordførerens side. Det gjorde det heller ikke når Morten Hoffstad i sin bok om Terraskandalen skriver at ordføreren i Hemnes ”avslører at han ikke nødvendigvis har den store oversikten over økonomiske sammenhenger”. I boka siterer Hoffstad Juvik, som til sitt forsvar, etter at det er blitt kjent at sykehjemmene i Hemnes har blitt over 50 millioner kroner dyrere enn budsjettert sier: ” Regningen skal vi klare å håndtere, og faktisk letter det trykket på den Terra-utfordringen vi har. Momsen vi får tilbake på bygget, går til å betale ned underskuddet i kommunen, sier Juvik til lokal-TV.” se Hoffstads bok s.195. Dersom dette skal bli en akseptert måte å tenke økonomi på så vil Juvik bli en svært så dyr mann for kommunen om han skulle bli gjenvalgt for 4 nye år som ordfører i Hemnes. Stort ”smartere” i økonomi lar det seg neppe gjøre, av en normal person, å bli.
I sitt intervju med Rana Blad er Juvik mesterlig som skald når han tillegger seg selv æren for at Korgfjell-tunnelen ble ferdigstilt i hans ordførerperiode, et prosjekt som ble påtenkt for over 20 år siden. Intervjuet avsluttes med at Juvik hevder at han er til å stole på og at han har levert hva han har lovet.
Når man ser hans manglende evne til å forstå virkeligheten rundt seg, så bør velgere som ikke tilhører Knutbysekten i Hemnes tenke seg to ganger om før de stemmer Juvik. (Med Knutbysekten menes det her de irrasjonale AP-tilhengerne i Hemnes som er så fanatiske at de ville ha stemt på Juvik selv om han hadde gjentatt sitt listige spill som førte kommunen inn i Terraskandalen og som har rasert hele kommuneøkonomien)

Vennlig hilsen Øystein Meier Johannessen
Formann i Nordland Samfunnsparti

Endelig slapp katten ut av sekken – og AP har startet valgkampinnledningen for stortingsvalget 2013! Det satses åpenbart på å forberede det norske folk på skattesjokk etterhvert – og nå har oljefondet åpenbart ikke samme fokus lenger for å sikre velgeres velferd i tiden som kommer Jf
sakset fra E24 – NB! LO har åpenbart startet samkjøring igjen -

En rekke profilerte Ap-politikere tar nå til orde for å øke skattenivået for lønnsmottagere med høy inntekt fra 2013.

28. JULI: Partisekretær i Ap Raymond Johansen varsler høyere skatt for høytlønte.

– Betal din skatt med glede, sier Roar Flåthen, leder for 800.000 medlemmer i LO og medlem av Aps sentralstyre til VG.

Partisekretær i Ap Raymond Johansens utspill i VG i går om at folk må forberede seg på høyere skatter når eldrebølgen setter inn i 2017, har åpnet en flom av skattelyst i Ap.

LES OGSÅ: Varsler økt skatt

Men Ap-profilene VG har snakket med, åpner for en økning allerede om tre år, fra 2013.

Årstallene er avgjørende: Siden 2005 har Ap bundet seg til et løfte om å holde skattenivået for 2004. Løftet gjelder frem til 2013. Å holde det også ut over 2013, går ikke, mener Aps skattepolitiske talsmann, Thomas Breen.

– Jeg er ikke med på å si nå at vi heller ikke i neste periode kan gå ut over 2004-nivået. Det kan være argumenter om tre år som gjør det nødvendig å ta en ny skattedebatt, sier Breen til VG.

– Det skal svi

En skatteøkning uten å bryte 2004-løftet betinger at Ap programfester på sitt landsmøte i 2013 at de ønsker et nytt skattenivå i neste stortingsperiode

– Folk med høye inntekter bør bidra mer. Det svir ikke akkurat for folk som tjener over 600.000 kroner i Norge nå, sier leder i Sør-Trøndelag Ap, Eva Kristin Hansen til VG.

Hun mener Ap ikke bør være redd for å ta en skattediskusjon nå, men:

– Jeg er ikke for å øke skattene voldsomt. Folk som tjener opp til 300.000 og 400.000 kroner bør slippe økte skatter, sier Hansen.

Breen sier de store inntektene fra skatt vil komme ved å skattlegge lønnsinntekt hardere.

– De store inntektene får vi ved å øke skatten for middelklassen og høyere. Og vi kan vurdere å se på en prosentvis økning på inntektsskatten. Personlig mener jeg vi ved neste korsvei bør se på eiendomsskatten, sier Breen.

– Folk vil betale

Flere fylkesledere i Ap VG har snakket med, ønsker en ny skattedebatt foran valget i 2013.

– I møtet med eldrebølgen kan man kan enten øke inntektene gjennom skatt, eller senke utgiftene. Jeg har ikke hørt at noen vil bruke mindre penger på de eldre, sier Bente Elin Lilleøkseth i Hedmark Ap til VG.

Hun vil ikke forskuttere hva fylkespartiet mener om saken, i likhet med fylkeslederne i Akershus og Vest-Agder.

- Lavt skattetrykk

Men viljen til å betale skatt er til stede hos folk, tror LO-Flåthen.

– Sammenlignet med andre land er ikke skattetrykket i Norge spesielt høyt, sier Flåthen og legger til:

– Vi kan ikke fortsette å låse skattenivået i flere stortingsperioder. Jeg mener vi må ta en debatt opp mot stortingsvalget i 2013, som åpner for å øke skattenivået i neste stortingsperiode, hvis det er behov for det.

- Ingen grunn til å vente

Også Aps sentralstyremedlem Jan Davidsen sier til VG at han støtter en skattedebatt foran 2013. Det samme sier Fellesforbundets Arve Bakke, men under en forutsetning:

– Det må skje sammen med økt kostnadseffektivisering, både i privat og offentlig sektor. Vi kan ikke bare pøse på med penger uten å øke effektiviteten, sier Bakke til VG.

Forbundsleder for de statsansatte i Norsk Tjenestemannslag, Turid Lilleheie, beskriver uttalelsene til Raymond Johansen i VG i går «som det mest fornuftige som har kommet fra Ap på åtte år».

– Jeg ser ingen grunn til å vente med å fatte et slik vedtak. Det bør skje foran 2013-valget, sier Lilleheie, som er Ap-medlem.

– Det er helt nødvendig å øke det totale skattenivået i Norge i fremtiden, sier også Martin Henriksen, leder av AUF til VG.

Martin Kolberg, Raymond Johansens forgjenger som partisekretær i Ap, sier det er riktig at skattediskusjonen må tas frem mot 2013.

– Det er krevende å finansiere spesielt helse- og omsorgssektoren. Og det blir krevende å opprettholde universelle ordninger. Alt dette skal finansieres, men hvordan, vet jeg ikke, sier Kolberg til VG.

Hamsundagene står igjen for døren.
Årets festival er den 15. i rekken. De første Hamsundagene ble arrangert så langt tilbake som i 1982. Samtidig er årets Hamsundager de første ordinære etter at det nasjonale Hamsunsenteret på Hamarøy er kommet i drift.

Det er tid for refleksjon og ettertanke. Det er tid for glede og fremtidsrettet optimisme!

To dager på rad har jeg vært innom Hamsunsenteret, bare for å oppleve den stadige strømmen av besøkende. Jeg innrømmer det gjerne, å se det jeg ser kjennes rart ut! Men også stort. Det er stort at visjonene har båret oss helt hit. At dristige tanker virkelig er blitt realisert av like dristige politikere. Jeg har sagt det før, bl.a. til det sittende fylkesrådet, jeg kjenner på en djup, djup takknemlighet overfor Nordland fylkeskommune. Det Hamarøy kommune opplever i dag hadde ikke vært mulig uten Nordland fylkeskommune.

Jeg kjenner også på en djup takknemlighet overfor skiftende regimer i vårt eget kommunestyre, som gjennom mange år og stadig mer har innsett at Hamsun og kultur er en næring å satse på i vår kommune.

Satsingen på Hamsundagene i Hamarøy har da også vært betydelig, og derfor heller ikke uten strid. Noen ganger har også underskuddet i festivalregnskapet vært større enn vi ønsket, men likevel – politikerne har til syvende og sist stilt opp fordi de har delt håpet om at det en gang ville svare seg.

Det er det vi opplever nå. Satsingen gjennom mange år er i ferd med å svare seg. Hamsunsenteret til 142 millioner er på plass. Statlige og fylkeskommunale driftsmidler er på plass (om enn ikke alt…), stillinger, dugelige folk, enorm nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, alt dette og mer til bidrar til de ringvirkningene vi nå ser – i bøtter og spann – bl.a. i det lokale næringslivet.

Og enda er vi bare ved starten – på det jeg tror blir en god tid for Hamarøy!

Hundre prosent enig med Bjørn Lunds “sidesprang” 29.juli!
Nordaførr var (og er) et program som hadde gode intervju og reportasjer om aktuelle ting i Nord-Norge, og som hadde mange “godt voksne” lyttere. Det som serveres på formiddagen i NRK P1 i sommersesongen er vel mest myntet på dem som sitter/ligger og sløver langs Oslofjorden.
Et meget godt alternativ er ScanSatRadio (Beiarn radio) hele døgnet, med non-stop musikk for de fleste over 20, men også med fine lokale innslag.
*Tune in på 102.80 mHz og få en fin radio-opplevelse!*
Hilsen “Lytter i Fjøyro”

mvh
Arild Furnes
8215 Valnesfjord
Mob 95974560

Mens den private velferden har økt jamt og trutt siden 2001, har den offentlige velferden stagnert, og dermed blitt dårligere. Den situasjonen har oppstått ved at mens private har oppnådd reallønnsvekst hvert år, har den offentlige økonomien blitt rammet av skattelettelser (Bondevik II-regjeringen), og i ettertid av skattefrysvedtaket 2004. På denne måten er det oppstått en ubalanse mellom offentlig og privat vekst!

Det litt komiske er at opposisjon (dagens rød-grønne), kritiserte Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005) sterkt for skattelettelsene som den gjennomførte i perioden 2001 til 2004. Men i 2004 viste det seg at de samme rød-grønne fant at ”Bondevik II-skattelettelsene plutselig ble det ”riktige” nivået, og Stortinget dermed inngikk en avtale om skattefrys på 2004-nivå.
Det skjedde ved at foran Stortingsvalget 2005, klarte (spesielt retorikken til) Høyre å bondefange hele Stortinget, gjennom å få tilslutning til et skattefrysvedtak som innebar at skattenivået for Stortingsperioden 2005 – 2009-perioden skulle ligge på 2004 nivå. Vedtaket innebar at uansett hvem som vant Stortingsvalget i 2005, så forpliktet alle de politiske partiene seg til ikke å øke skattene ut over 2004-nivået..

Foran Stortingsvalget i 2009, gikk de rød-grønne til valg på ikke å øke skattetrykket på nytt (2004-nivået) – en lovnad som det er vanskelig å fravike.

Problemet er blitt at den offentlige velferden lider mer og mer under ”offentlige fattigdom”. Det har gitt opposisjonen ammunisjon til å kritisere regjeringen for løftebrudd, og for ”å svikte” offentlige velferdsordninger.

Velgernes opplevelse av nedbyggingen av velferdssamfunnet (offentlig fattigdom), kombinert med opposisjonens stadige kritikk mot regjeringen om det samme, kan i verste fall medføre et regjeringsskifte i 2013.
Det komiske blir da at de rød-grønne risikerer å miste makta – som en konsekvens av et vedtak som først og fremst ble drevet fram av den samme opposisjonen, og som i dag kritiserer den sittende regjeringen (Bondevik II-regjeringspartiene og Fremskrittspartiet).

Faktum et at den sittende regjering kan ikke bruke mer penger enn den har – det kunne heller ikke opposisjonen gjort om de hadde hatt makta. For faktum er at høyrepartiene gav de samme løftene (om skattefrys på 2004-nivået) ved Stortingsvalget i 2009. Dermed er opposisjonen også bundet av 2004 skattefrysvedtaket! Opposisjonen driver dermed kritikk av regjeringen på et falskt grunnlag – de hadde ikke noe mer penger å bruke en dagens regjering.

Poenget og et av hovedproblemene er det samme i dag som da Bondevik II-regjeringen gikk av, de lavtlønte opplever skattetrykket som beinhardt (skattelettelsene er i hovedsak gått til de rike).

Oppsummert;
Kan man forvente å få bedre velferdstjenester av en opposisjon som selv står bak et forslag som til de grader bygger ned velferdssamfunnet? Svaret på det er selvsagt nei. Skattefrysvedtaket fra 2004 gjør at svært lite skiller i den økonomiske politikken – og at mange velgere har store vansker med å se forskjellen mellom de politiske partiene.

Nye utspill
Per Olav Lundteigen, Senterpartiets representant i Stortingets finanskomité, har fremmet noen interessante forslag. Disse er;

- Å gi skattelette for lavtlønte, og høyere toppskatt. Lundteigen mener at det er nesten lik beskatning av høye og lave lønninger slik
systemet er i dag.
- Å gjeninnføre en ordning med ekstra arbeidsgiveravgift for bedrifter som betaler ansatte over en million kroner i godtgjøring. Ordningen ble fjernet i 2006, men Lundteigen mener den er nødvendig for å stimulere til nøkternhet i lønningene.
- Å gjennomføre økt beskatning av kapitalinntekt. Lundteigen mener det er meningsløst å beskatte finansinntekt lavere enn arbeidsinntekt.

Disse forslagene fortjener en debatt!

Finansavgift;
Et annet forslag, som vurderes i andre land (som ikke allerede har slike ordninger), er å innføre en finansavgift på finanstransaksjoner.
Når skattebetalerne (det offentlige) er funnet gode nok til å redde banker og finansinstitusjoner når det går galt (finanskriser) med milliardbeløp, er det naturlig at det offentlige får ta andel av finanstransaksjoner i oppgangstider/ gode tider også.
Dette er et forslag som absolutt må vurderes innført i Norge også!

Skattedebatt
Vi trenger en skattedebatt! Vi vet at vi har en ”eldrebølge” er i vente. Det å ruste opp eldreomsorgen og planlegge morgendagens eldrebølge nå – er minst like viktig som den argumentasjonen som myndighetene benyttet for innføring av en ny pensjonsreform i 2005 (med virkning fra 2011).

Myndighetenes argumentasjon for innføring av ny pensjonsreform som en hastesak i 2005, var at vi måtte bygge et pensjonssystem som er robust, og som er i stand til tåle utfordringene når antall pensjonister øker (eldrebølgen) mot 2030.
Da må det være minst like viktig å starte opprustningen av eldreomsorgen av samme grunn nå – og ikke utsette det, slik at man kan møte fremtidens eldrebølge på tilsvarende måte. Det er til liten nytte å starte en skattedebatt når det kan være for sent – og vi har heller ingen garantier for at våre valutareserver (fond) er de samme i fremtiden som i dag, som er til stor nytte i dag gjennom den såkalte ”handlingsregelen).

Spørsmålet er;
Ønsker vi fortsatt økt offentlig fattigdom – og dermed nedbygging av velferdssamfunnet? Eller er velferdssamfunnet så viktig for oss – at vi må ta en skattedebatt nå?

Jeg mener at vi må ta skattedebatten nå!

Arbeiderpartiets generalsekretær Raymond Johansen varsler at partiet hans kan støtte høyere skatter. – Skattene er allerede for høye. De bør heller settes ned, uttaler FpUs formann til FpU.no

Når folk betaler skatter og avgifter, er det ment at disse pengene skal gå med til å dekke de nødvendige offentlige fellesskapstjenester. Folk betaler ikke skatter og avgifter for at noen skal berike seg på disse pengene! Det ikke alltid at det blir slik. Generelt ser vi dessverre at det er en del som beriker seg urimelig mye på varer og tjenester de yter ovenfor det offentlige/ eller oppdrag de utfører på vegne av det offentlige. Denne grådighetskulturen (overprisingen) tapper kvaliteten på andre offentlige tjenester – og representerer sånn sett en form for snylting. Eller sagt mer konkret; Når private tar seg betalt utover hva som er et rimelig prisnivå – på tjenester hvor det offentlige betaler, så skjer det på bekostning av kvaliteten og innholdet på skole og utdanning, eldreomsorg, sykehus, infrastruktur (veier, jernbane, kraft, teletjenester) mv, mv.

Slike urimelig høye lønns- og prisfastsettingene bidrar til å undergrave standarden og kvaliteten på vårt velferdssamfunn! Hvor lenge skal norske skatte- og avgiftsbetalere finne seg i å bli utnyttet på denne måten?

Fremskrittspartiet har tydeligvis ikke forstått dette!
I den senere tid er det avdekket at private barnehager, privat barnevern, privat eldreomsorg, private asylmottak tjener grovt (tar ut grovt med utbytte) på disse tjenestene. Når denne grådighetskulturen blir kritisert eller omtalt, rykker representanter fra Fremskrittspartiet straks ut med et kraftig forsvar av denne ukulturen, med omtrent sålydende budskap: ”Er det ikke lov å tjene penger i dette landet/ hvorfor skal ikke folk få tjene penger på å yte en tjeneste? Er vi på vei fra sosialisme til kommunisme og lignende”.

Har tillitsvalgte fra Fremskrittspartiet reflektert over hvordan dette samfunnet ville sett ut om alle skulle ta ut flere titalls millioner i utbytte for oppdrag for det offentlige? Er det noe rart om vi får mye offentlig fattigdom (svikt i eldreomsorg, dårlige veier osv,) med en slik utbyttebruk av skatte- og avgiftspengene?

Jeg har forstått Fremskrittspartiets politikk slik etter hvert, at det er viktigere å fylle opp lommebøkene med skatte- og avgiftspenger fra det offentlige over til private rike personer, enn at vi får bedre veier, bedre skole, bedre eldreomsorg osv osv. I tillegg har Fremskrittspartiet og Høyre signalisert at de i tillegg vil innføre et system for utbygging av infrastruktur ved hjelp av OPS (offentlig privat samarbeid) – for ytterligere å forsterke denne trenden! Offentlig privat samarbeid kan sammenlignes med kjøp av varer på avbetaling – med andre ord – meget dyrt og ofte med dårlig kvalitet, og hvor private sitter igjen med store fortjenester!

For alle de som har studert Fremskrittspartiets partiprogram, Fremskrittspartiet forslag fremsatt i Stortinget, Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, og stemmegivninger i Stortinget, så vil man se at det nærmeste vi kommer faktisk utøvelse av Fremskrittspartipolitikk i Europa, var den politikken som ble ført på Island før landets finanskollaps.

Vi ser også hvordan det endte i USA med tilsvarende markedsliberalistisk politikk som det Fremskrittspartiet har til hensikt å føre – jeg sikter da til finanskrisen i 2008 som ennå ikke har stabilisert seg! Hvem må betale regningen når det går galt – jo, det er skattebetalerne. Samtidig ser at finanseliten hver gang greier å flytte pengene sine i tide til nye steder og slipper stort sett unna krisene?
Da det holdt på å gå riktig så galt med bankvesenet her i Norge på begynnelsen av 1990-tallet, måtte også skattebetalere og lånekunder ”blø” for å redde bankene.

Fremskrittspartipolitikk viser seg gang på gang i praksis å være det samme som ”samfunnssabotasje”! Vi bør lære av historien. Og Høyre ligger ikke så langt etter på dette området de heller både ideologisk og i praktisk politikk. Nyliberalistisk politikk sitter godt forankret.

Private barnehager
Under diskusjonen om private eller offentlige barnehager (eller begge deler) før forrige Stortingsvalg, ble det frem hevet fra flere i Fremskrittspartiet og Høyre at de private skulle levere både billigere og bedre barnehagetjenester enn det offentlige.
Det ble etablert flere private barnehager, men da var plutselig urimelig at private barnehager ikke fikk like mye tilskudd som de offentlige barnehagene – kravet ble da at det skulle være ”like vilkår”!

Nå har de private barnehagene stort sett fått ”like vilkår”. Men har de ansatte i private barnehagene like lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår som det offentlige? Har de private barnehagene den samme kompetansen, bemanningen og innhold som i offentlige? Det skal jo være ”like vilkår” på alle plan – det var i hvert fall argumentet som ble brukt!

Når en offentlige virksomhet ikke bruker opp pengene som de er blitt bevilget på budsjettene, så pløyes de ikke-disponerte midlene tilbake til de offentlige budsjettene. De anvendes da på andre områder som eldreomsorg, veiutbygging, bedre skoler osv. I det offentlige er det ikke noe som heter ”overskudd” eller at man kan overføre penger fra et år til et annet.

Når de private virksomhetene – med offentlige tilskudd – ikke bruker opp inntekter/ tilskudd de har fått, så tar de ut overskuddet i form av privat utbytte. Det gjelder innenfor privat barnehagedrift/ eldreomsorg/ barnevern/ asylmottak mv. Da gjelder plutselig ikke argumentet ”like vilkår” lengre.

Hvorfor skal ikke overskuddmidler i private institusjoner tilbakeføres til det offentlige/ eventuelt at det medfører avkorting ved utdeling av tilskudd påfølgende år?
At det å yte hjelp til folk i nød skal gi ”overskudd” i store summer – slik som for eksempel innenfor asylmottak og barnevern – mener jeg er både etisk og moralsk forkastelig!

Er det ikke på tide å ta opp igjen spørsmålet og definisjonen på hva ”like vilkår” mellom offentlige og private er ment å være (inneholde) – slik som i de tilfellene som er omtalt ovenfor – og i lignende saker?

Det blir helt feil når kommuner, fylkeskommuner og staten deler ut innkrevde skatte- og avgiftspenger i form av tilskudd til private skal for at disse skal kunne ta ut til dels store private utbytter (subsidiere grådighetskulturer)! Det mener jeg er helt forkastelig!

Forslag til innstramninger
Den rød-grønne regjeringen har nå fremmet forslag når det gjelder private drivere av barnehager, som ikke kan hente ut utbytte ut over det som er rimelig kompensasjon for den jobben de gjør på vegene av det offentlige. Forslaget innebærer et forbud mot årlig uttak av overskudd utover en fastsatt maksimal avkastning på egenkapitalen heter det i en uttalelse.

Det er en god begynnelse!

Det er deilig at regjeringen viser sitt sanne ansikt. Samtidig får undertegnede kjeft for å kalle regjeringen for sosialister men hva blir det neste ordet vi kan bruke på regjeringen – KOMMUNISTER ?

Regjeringen har sett seg lei på at private barnehageeiere tjener seg rike på barnehagedrift. Nå vil de konfiskere privat eiendom. Kommunist-gjengen vil at verdiene skal overføres til stat eller kommune dersom en privat barnehage avvikles, for eksempel i form av salg.

Kommunist-regjeringen var avhengig av private barnehager for å oppnå sitt mål om nesten full barnehagedekning. Nå slår de foten bort fra dem og skal konfiskere eiendommen…..

Uansett hva du vil kalle dette så er dette ren og skjær kommunisme og det kan være i strid med menneskerettighetene.

Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet ønsker full sykehjemsdekning men det eneste han og sosialistene oppnår er faktisk 69 færre sykehjemsplasser, og det er første gang SSB har registrert en nedgang fra ett år til et annet. Dette var året 2008 til 2009.

I 2009, etter fire år med rødgrønt flertallsstyre og kraftig økning i pengeoverføringene til kommunene, var fasiten 41052 plasser ved norske syke- og aldershjem. Det innebærer at AP, SP og SV, som gikk til valg for å sikre velferdsstaten, bare maktet å skaffe til veie 25 flere plasser i hele sin første regjeringsperiode under ett.

Etter at sosialistene vant valget uttalte Jens Stoltenberg at med 4 nye år skulle det bli mer penger til eldreomsorg og mer penger til skole. Flere lærere og full sykehjemsdekning. Det betyr også at Regjeringen kommer til å være opptatt av å gjøre noe med klimaproblemene – at Norge skal være en pådriver for å sikre en sterk og god klimaavtale før jul.

Aldri før har en regjering hatt så mange milliarder kroner mer å fordele ut til gode formål enn akkurat nå. Aldri før har velgerne blitt lurt opp i stry som akkurat nå. Hva er det som gjør sosialistene er så dårlige til å fordele penger, vi har vel penger i Norge ?

Sykehjemsdekning

Kurt-Johnny Olsen, selv om du verken er Bjørnson, Strindberg eller Albert Einstein så er det greit at du skriver om det meste innenfor ei ramme som strekker seg i fra blomsterpollen, om folketallet i Gildeskål kommune ved juletider 1732 hadde 2713 eller 2721 innbyggere – og til om hvorvidt det er duggfall på månen etter at det har vært kraftige sol-stormer eller du innrømmer Israel rett til myrderier av Palestinere omtrent som man innrømmer en bonde retten til å slakte sine sauer om høsten. I motsetning til deg, så mener jeg at ytringsfriheten er en rett vi alle skal kjempe for at vi mennesker skal få beholde. Du produserer udokumenterte påstander i hytt og pine på din A-blogg og så nekter du etterpå eventuelle opponenter å korrigere/dra i tvil dine kolporteringer. Det synes jeg er feigt og pysete. Så ser jeg at du forsvarer at mine gode venner Øystein Meier Johannessen og Sylvester Kvitnes er fratatt retten til å ytre seg i Rana Blad av avisens sjefsredaktør Kirsti Nielsen som forøvrig synes å være åndelig i slekt med deg da dere begge praktiserer sensur som maktmiddel. Det synes jeg ikke bare er pysete, men grenser opp mot nidingsdåd.
Selv etter din avsporing om Meier Johannessen alle sine hatter så står det fortsatt å lesa i Goldstone rapporten at Israel begikk krigsforbrytelser og sannsynlig forbrytelser mot menneskeheten da de igangsatte sine myrderier av uskyldige Palestinere – de fleste kvinner og barn.

Ordfører Rolf Steffensen (th) sammen med Ken Eslava, en av kriselederne i Fairhope, Alabama, foran det lokale lenselageret.

Snart to uker etter mitt besøk i de amerikanske sørstatene kretser tankene mine fortsatt rundt samtalene jeg hadde med myndighetspersoner i byen Fairhope, Alabama.

Fairhope ligger like innenfor munningen av Mobilbukta – et område som pga beliggenheten og de gunstige havstrømmene enda ikke har fått strendene sine tilgriset med olje. Likevel er Fairhope regnet som et katastrofeområde på linje med de verst rammede områdene i Louisiana og Mississippi, lenger vest.

Hvordan er det mulig?
For å forstå dette må man først se det større bildet.

Det er tre hovednæringer i gulfområdene i USA – fiske, reiseliv og olje. Da oljeriggen Deepwater Horizen eksploderte i april i år fikk det fatale konsekvenser for alle tre næringene.

Oljevirksomheten har den amerikanske presidenten selv satt en effektiv, om enn midlertidig stopper for. Vi kan bare tenke oss hvilke ringvirkninger det vil få om kraften fra denne enorme industrien skulle bli borte over lang tid.

Noe av det samme har skjedd innenfor fiskeindustrien.
I store områder er det nå et absolutt forbud mot fiske. I tillegg kommer det at forbrukerne ikke lenger ønsker å spise fisk fanget i gulfen. Resultatet er det samme – hele næringen, inklusive samtlige produksjonsanlegg på land har stoppet opp. Til fortvilelse og økonomisk ruin for utrolig mange mennesker.

Når så den gigantiske turist- og reiselivsnæringen opplever en reduksjon på inntil 70%, som en direkte følge av oljekatastrofen, er katastrofebildet komplett.

Store ressurser jobber døgnet rundt for å rense strendene for olje.

Jeg kan levende, om enn motvillig, forestille meg hvordan dette ville sett ut om noe liknende skjedde utenfor vår egen kyst. Går det virkelig an å tenke seg et Nord-Norge uten Lofotfisket, uten det tradisjonelle kystfisket, uten oppdrettsnæringen, uten det aktive og attraktive reiselivet…?

Jeg spør meg også, ville vi som nasjon overhode hatt kapasitet til en slik aksjon som BP og de amerikanske myndighetene har igangsatt i USA? Ville vi maktet å stille med 50000 innsatsmannskaper, 10000 små og store båter, flere titalls fly, helikoptre, ja liketil et luftskip, slik amerikanerne har gjort over flere måneder allerede?

Tusenvis av båter er satt inn for å hindre oljen i å nå land.

Har vi beredskapen, har vi planverket klart? Jeg er langt fra sikker.

Hva med sikkerheten, er den virkelig god nok? Kan vi stole på våre operatørselskaper og våre fagmyndigheter når amerikanerne ikke kunne?

Når vi ser de enorme konsekvensene som oljekatastrofen i USA får, for miljøet og økonomien, er jeg av den oppfatning at føre-var-prinsippet må gjelde for den videre oljesatsingen i våre sårbare nordområder. Som ansvarlig oljenasjon er tiden nå inne for å stille enda strengere krav til sikkerheten i oljevirksomheten, og dessuten forsterke beredskapen slik at vi, når uhellet er ute, kan håndtere det som måtte komme.

Hver gang myndighetene skal gjøre en lovendring eller lignede, som har med arbeidslivet å gjøre, er en setning ganske gjennomgående i myndighetenes dokumenter, og det er; ”De fleste arbeidstakere er fornøyd med sin arbeidssituasjon”.

Når man leser årsrapporter fra de ulike virksomhetene, står det ofte at virkesomheten preges av å ha ”et godt arbeidsmiljø, og godt fornøyde medarbeidere”. Det samme språket brukes gjerne også i annonsetekster når den enkelte virksomhet søker etter nye medarbeidere.

Spørsmålet er; Gjelder denne beskrivelsen ”alle” medarbeidere? Hvordan er man kommet frem til denne konklusjonen? Hva slags type kartlegging er anvendt, hvilke spørsmål er blitt stilt arbeidstakerne, hvordan er spørsmålet stilt, hvem av arbeidstakerne er blitt spurt (er alle grupper med), og hvordan og med hvem er evalueringen/ konklusjonen for slike påstander fremkommet/ utarbeidet?

Påstand;
Min påstand er at den politiske ledelse og det offentlige byråkrati kan ha interesse av ”å pynte” på den faktiske situasjonen om det faktiske arbeidsmiljøet. Det samme gjelder den enkelte virksomhet – fordi dette handler om tillit, omdømme for virksomheten, og kampen om å tiltrekke seg personer med den beste og mest riktige kompetanse, og sist men ikke minst – å vinne ”politikernes tillit”.

Politikerne svikter!
Tidligere var lønns- og personalpolitikk, og lov- og avtaleverk knyttet til denne, gjenstand for jevnlige temadiskusjoner i de politiske partiene både lokalt, regionalt og sentralt. Nå er den så godt som fraværende! Og mye ”makta” innen det offentlige er overlatt til byråkrater å bestemme gjennom ulike typer utredninger de utarbeider til politikerne.

Grasrotdiskusjonene er mer eller mindre gått tapt – og politikerne distanserer seg mer og mer fra majoriteten av norske arbeidstakere!

Politikerne har i prinsippet overlatt lønns- og personalpolitikken, samt arbeidsmiljøet til ”markedet”. For arbeidstakere flest, betyr ”markedet” det samme som høyrepartienes politikk (EU sin politikk). Den er ikke spesiell ”arbeidervennlig” – for å si det mildt!

Når byråkrater i dag stort sett består av personer med høy utdanning, og ofte uten erfaring fra arbeidslivet, og disse i tillegg ”siler” informasjonen til politikerne – så er ikke forutsetningene til stede for å få et objektivt og riktig bilde av den faktiske situasjonen på norsk arbeidsliv.

Ved oppnevning av den siste regjeringen til Jens Stoltenberg (Stoltenberg III-regjeringen), så ser vi – med et par unntak – at statsråder, statssekretærer og rådgivere består av unge, høyt utdannede personer – og med liten eller ingen bakgrunn fra det faktiske arbeidsliv (i betydning utenfor offentlig administrasjon). En slik sammensetning legger ikke akkurat grunnlaget for ”nødvendig tiltro og tillit” til at arbeidstakernes interesser blir godt nok ivaretatt. Kultur og språkforskjellene (”stammespråket”) blir i tillegg tidvis for forskjellige.

Det tredelte arbeidsliv
Samtlige politiske partier på Stortinget, og byråkratene i det offentlige virker til systematisk å jobbe for en tredeling av det norske arbeidslivet – i tråd med EU sin politikk!

Merknad;
Angående det ”fleksible arbeidsliv” – i en tilstandsrapport, erkjenner regjeringen (side 12) at, sitat; ”…fremveksten av et todelt arbeidsliv hvor en stor stab erstattes av en liten kjerne av fast ansatte som suppleres med innleid arbeidskraft, midlertidige ansatte, deltidsansatte, vikarer, konsulenter, selvstendige kontraktører og tjenesteleverandører. Det skaper et godt arbeidsmarked for dyktige og etterspurte kunnskapsmedarbeidere, men større uttrygghet og et dårligere arbeidsmiljø for mange andre”. Sitat slutt.

Regjeringen erkjenner med andre ord en fremvekst av et todelt arbeidsliv – mens jeg påstår at det er tredelt. Grovt sett, kan man dele inn arbeidslivet slik;

a) Et arbeidsmarked for de med høyere utdanning, med utsikter for relativt meget stabile og gode lønns- og arbeidsvilkår (høy lønnsutvikling/ gode pensjoner – understøttet av den nye Folketrygden som er tilpasset høyinntektsgrupper). Det oppleves hos mange at disse får lett tilgang til nye jobber mål opp mot andre grupper.

Majoriteten av disse arbeidstakerne har forholdsvis lite belastende arbeid i form av tungt fysisk arbeid, og det stilles sjelden strenge krav til sikkerhet, hørsel, syn (som krever særaldersgrenser). Disse arbeidstakerne har gode utsikter til å stå lenge i arbeidslivet, opparbeide gode pensjoner med det nye pensjonssystemet.

b) Et arbeidsmarked for de yrkesgrupper som i hovedtrekk rekrutterer arbeidskraft med midlere/ lavere utdanning, med mer ustabile og usikre lønns- og arbeidsvilkår (ofte med svakere pensjonsvilkår en de med høyere utdanning).
Disse rammes av EUs tjenestedirektiv – med svekket trygghet, og et meget sterkt press på lønns- og arbeidsvilkår (dvs faglige opparbeidede rettigheter).

Merknad;
Utviklingen fra andre Europeiske land, og etter innføring av New Public Management-systemer, viser at arbeidstakere med ”midlere” utdanning – dvs til og med videregående skole – kan ha noe mer stabile lønns- og arbeidsvilkår enn de med lavere utdanning. Men over tid kan også disse gruppene rammes av denne tredelingen arbeidslivet – på samme måte som de med lavere kompetanse. I tider med nedgangskonjunkturer, nedbemanninger og omstillinger, er også mange i denne gruppen ganske utsatt – særlig i form av utstøting av syke/ eldre arbeidstakere.

c) Et arbeidsmarked bestående av innleid arbeidskraft, kontraktører, tilkallingsvikariater, kronisk syke, arbeidstakere med nedsatt arbeidsevne, svart arbeid, annen etnisk bakgrunn og lignende. Disse opplever meget utrygge og ustabile arbeidsforhold, samt ofte dårlige lønns- og arbeidsvilkår, og hvor enkelte utnyttes ganske grovt (unntaket kan i en del tilfeller være kontraktører).
Disse arbeidstakerne rammes i enda sterkere grad av EUs tjenestedirektiv i form av svekket trygghet, og ofte meget dårlige lønns- og arbeidsvilkår. (I tillegg vil de rammes av EUs vikardirektiv som er under implementering – dvs de vil få ytterligere svekkelser i sine arbeidsvilkår i forhold til dagens rettigheter).

Arbeidstakere under pkt b og c (nevnt ovenfor) står i tillegg i stor fare for å bli;
- Utsatt for utstøting fra arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder
- Utsettes for press til å gå av på avtalefestet pensjon (AFP) før oppnådd pensjonsalder
- Oppleve lav integrering av arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne (det gjelder også i stor grad for de med høyere utdanning)
- Utsatt for utestenging fra arbeidslivet ved sykdom (spesielt kronisk syke)
- Arbeidssøkende med fremmedkulturell bakgrunn har ofte vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet

Disse faktorene er i strid med målsettingen i Arbeidsmiljøloven om at vi skal ha et ”inkluderende arbeidsliv”. Men blir slike arbeidstakere fulgt opp? Og det i tider hvor NAV mer eller mindre ”ligger med brukket rygg”?

Arbeidsmiljørapporteringenes objektivitet
I tillegg til at det kan forekomme at rapporter ”bevisst” pyntes på, kan kartlegging av helse-, miljø- (arbeidsforhold) og sikkerhetsarbeid inneha store feilmarginer. Grovt sett kan kartleggings- og rapporteringssystemer knyttet til arbeidsmiljøet deles inn i tre grupper;

a) Arbeidsplasser med ledere som tar ansvaret for en helhetlig personalpolitikk, og et inkluderende arbeidsmiljø. Hvor medbestemmelse og involvering ses som på som kompetansegivende og utviklende for hele virksomheten – og hvor det er gjensidig respekt mellom tillitsvalgte og representanter på arbeidsgiversiden. Her er kartleggings- og rapporteringssystemer på arbeidsmiljøet generelt veldig gode. Det kan virke som om de med høyere utdanning i all hovedsak tilhører denne gruppen.

b) Arbeidsgivere som oppfattes at de ser på arbeidstakere, og spesielt tillitsvalgte, som en ”utgiftspost og et slags onde”. Dvs arbeidsgivere som opptrer enerådende – i hovedsak med enveiskommunikasjon (fryktbasert ledelse), med lite involvering og inkludering av arbeidstakere, og hvor tillitsvalgte hindres i nødvendig fri og deltakelse i beslutningsprosesser. Ofte baseres slike arbeidsforhold på en grunnleggende mistillit til arbeidstakerne – dvs at arbeidstakerne hele tiden må overvåkes og kontrolleres.

c) Svart arbeid, illegalt arbeid (arbeidstakere uten nødvendige papirer og oppholdstillatelse) – med tilhørende sosial dumping og fravær av sosial og velferdsmessig standard på bo- og losjiforhold.

Når det gjelder arbeidstakere som dekkes av beskrivelsene under punkt b og c, er det rimelig grunn til å anta at det bevisst kan forekomme underrapportering og/ eller feilrapportering over hva som er den faktiske arbeidssituasjonen hva angår helse-, miljø- (arbeidsforhold) og sikkerhetsarbeid. (Arbeidstilsynet har også signalisert slik underrapportering).
Merknad;
Forhold som går på mobbing og trakassering kan ofte være underrapport under alle tre kategoriene (både a,b og c – nevnt ovenfor).

Eksempler på hvor feilrapportering/ underrapportering kan foregå
Mange virksomheter har innført undersøkelser som går på medarbeidertilfredshet. Det innebærer at alle arbeidstakere krysser av på et spørreskjema om hvordan de føler at lønns- og personalpolitikken, samt arbeidsmiljøet fungerer i virksomheten.
Dette systemet fungerer slik at alle arbeidstakernes svar føres inn på en statistikk, og dersom mer enn 50 % av avgitte svar gir positive svar – så anses personalpolitikken og arbeidsmiljøet som ”godkjent”, og uten at man søker å gjøre forbedringer eller hva som er feil og mangler hos de som ikke er fornøyd. Ei heller undersøker man hva de som ikke har svart mener.

Slike systemer har store svakheter, fordi slike statstikker ofte ikke forteller hvordan ulike avdelinger fungerer som helhet, og systemet fanger i liten grad opp eventuell forskjeller mellom ledere/ mellomledere/ arbeidstakere/ innleid arbeidskraft/ vikarer/ unge og eldre osv. Og systemet fanger definitivt ikke opp forhold som går på diskriminering, mobbing og trakassering og lignende.

Fryktbasert ledelse;
Det kan også være slik at ikke alle svarer på/ deltar på medarbeiderundersøkelser – og det kan være mange grunner til det. Det kan bety at man er fornøyd med personalpolitikken/ arbeidsmiljøet, men kan også være et uttrykk for det stikk motsatte.

Det er tilfeller av som kan defineres som ”fryktbasert ledelse”. Og det er kjent at det kan forekomme tilfeller av inkompetente ledere, og tilfeller av ledere psykopatiske trekk/ er psykopater. Slike tilfeller fanges sjelden eller aldri opp av de fleste av medarbeiderundersøkelser.

For å illustrere dette, vil jeg gjengi hvordan en kursdeltaker på arbeidsmiljøkurs opplevde sin situasjon;

Det ble ansatt en ny leder på en avdeling, som i utgangspunktet virker veldig flink og grei. Vedkommende var leder for 8 personer på en avdeling. Vedkommende leder utviklet seg raskt til å bli både kontrollerende, manipulerende og uberegnelig – arbeidsmiljøet ble ganske utrivelig for spesielt 2-3 av de ansatte i form av at de følte forskjellsbehandling. Sykefraværet som hadde vært tilnærmelsesvis null – steg.

Virksomheten gjennomførte en såkalt medarbeiderundersøkelse, og i dette tilfellet var undersøkelsen slik innrettet at lederen var identifiserbar. Her hadde en av medarbeiderne vært ”ærlig” ut fra sine opplevelser på virksomheten, og gitt uttrykk for lederen ikke svarte til forventningene.

Dette utløste et sinne hos vedkommende leder, som igjen innkalte hver enkelt ansatt på avdelingen for å forsøke å skaffe klarhet i ”hvem” som ikke var fornøyd, dvs forsøk på et slags angiverisystem. Arbeidsmiljøet ble kraftig forringet.

Kursdeltakeren som berettet dette vurderte flere ganger å skifte jobb, men alderen og geografi gjorde at vedkommende følte det vanskelig. Poenget i det vedkommende sa, er;

- Etter den beskrevne hendelsen var det selvsagt ingen som turde å si hva de egentlig følte på senere slike undersøkelser så lenge denne lederen var der. De fant det mer hensiktsmessig ”å lyve” – dvs de fant det ”å beholde husfreden” som viktigere en å fortelle hva de egentlig følte.

Eksempelet viser at slike undersøkelser på medarbeidertilfredshet kan være ”pyntet på” – spesielt i mindre ”gjennomsiktige” arbeidsfellesskap.

Eksempel på ignorering;
En annen kursdeltaker fremhevet at slike medarbeiderundersøkelser er uten verdi, og at slike undersøkelser kan gi et ”falskt” bilde (alibi) hvor det gis inntrykk av at virksomheten jobber med å kartellegge arbeidsmiljøet.

Kursdeltakeren berettet at en leder fikk gjennomgående meget svake tilbakemeldinger på en medarbeiderundersøkelse på måten vedkommende utøvde sin ledelse på – et virkelig gjennomgående lavmål totalt sett.
Da ble den ”offisielle” forklaringen fra denne lederen at medarbeiderne ”ikke hadde skjønt spørsmålene”. Denne lederen fikk fortsette i sin stilling i flere år frem til pensjonering, og uten at ledelsen sentralt grep inn med noen som helst tiltak/ forbedringer. Arbeidstakerne opplevde et vedvarende lite tilfredsstilende arbeidsmiljø.

Slike beretninger ødelegger jo all tillit til karteleggings- og forbedringssystemer.

Konklusjon;
Poenget er at interne kartleggingssystemene – som ofte anvendes innenfor personalpolitikken og arbeidsmiljøet, kan ha store mangler/ feilmarginer, med tilhørende manglende oppfølging, utbedringer, sanksjonsmuligheter osv. Slike systemer bidrar dermed ikke til tillit og/ eller til holdningsskapende arbeid.
Begrepet ”De fleste arbeidstakere er fornøyd med sin arbeidssituasjon”, og ”et godt arbeidsmiljø, og godt fornøyde medarbeidere” er ikke nødvendigvis dekkende for den faktiske situasjonen. Likevel blir det tillagt vekt politisk

Etter- og videreutdanning
For at unge og eldre arbeidstakere skal kunne følge med i utviklingen, og ha konkurransekraft i fremtidens arbeidsmarked – er det viktig med systematiske etter- og videreutdanningstilbud på arbeidsplassene. Hvert år avsettes det i de aller fleste virksomhetene midler til kompetanseheving for ansatte.
Mange spør; Hvorfor er det ofte slik at de som har mest kompetanse fra før av (ledere) får anvende det aller meste av disse midlene, mens de med mildere utdanning får litt, mens de med lavest utdanning ofte ikke får tilbud om slike tiltak overhode (blir fullstendig ignoert)?
Det berettes om kraftig skjevdeling på bruk av slike kompetansemidler mellom utdanningsgrupper/ ledere!

Arbeidslivet utfordringer og behov for omstillinger
Det norske arbeidsliv trenger arbeidstakere med høy kompetanse, og arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse i et inkluderende og fremtidsrettet arbeidsliv.

Fremtidens arbeidsmarked, med innføring av stadig nyere teknologi, produksjonsmetoder, forbruksvarer, interiør mv, vil trolig etterspørre arbeidstakere med erfaringskompetanse i like stor grad som ny kompetanse. Begrepet ”den intellektuelle kapital” vil trolig bli mer fremtredende i et mer kunnskapsbasert samfunn. Det handler om å tilrettelegge arbeidslivet slik at man forener erfaringskompetanse og ny kompetanse. Behovet for at virksomhetene besitter nødvendig intellektuell kapital til en hver tid vil trolig påvirke så vel personalpolitikken som lønnspolitikken.

Omstillinger er blitt et vel anvendt middel innen det offentlige, forhold som endrer organisasjonskartene, og ofte med oppsplittinger/ sammenslåinger, anbud, privatiseringer og lignende

Det rapporteres om skuffelser ved at man ved omorganiseringer og omstillinger ikke tar med seg det ”beste” fra en omstilling over til en annen. Hvorfor er det nødvendig ”å snu alt på hodet hver gang” så snart man få en ny ledelse/ politikerne/ ledere vedtar en ny omstilling?

Mange opplever at omorganiseringer/ omstillinger ofte innebærer påfølgende oppsmuldring av ansvar og ledelse – og at ledere blir uttrygge på egen rolle – med påfølgende beslutningsvegring! Innen det offentlige oppleves det som at politikerne avgir stor grad av styring, kontroll og evaluering (revisjon) over til mer eller mindre lukkede styrerom. Både demokratiet, bedriftsdemokratiet forvitrer i et slikt system – og EU-tilpasses!

Avslutning;
Spørsmålet er;
- Har vi rapporteringsrutiner for lønns- og personalpolitikk, samt arbeidsmiljø som er representativt for å kunne beskrive arbeidsmiljøet i norske virksomheter?
- Har vi et tredelt arbeidsliv, hvor de med høyere utdanning får en langt bedre behandling på lønns- og personalpolitikk – samt arbeidsmiljø – enn de med midlere/ lavere utdanning og inntekt? Er en slik utvikling i tilfelle i samsvar med målsettingen om at vi skal ha et inkluderende og godt arbeidsliv for alle?
- Svikter politikerne arbeidstakerne i spørsmål som går på hva slags lønns- og personalpolitikk, samt arbeidsmiljø vi skal ha i Norge?
- Har vi fått et akademikermiljø som styrer arbeids- og personalpolitikken i bedrifter, og innen offentlig byråkrati, som utformer og lager systemer/ rapporter tilpasset de med høyere utdanning (det hvor man forfordeler de med høyere utdanning urimelig mye).
- Er i det hele tatt dokumentasjonene beskrivelsene på tilstanden i norsk arbeidsliv objektive?

Overvåkning av ansatte, inklusive fryktbasert ledelse er ikke noe ukjent fenomen. Vel å merke gjelder overvåkning i all hovedsak for yrkesgrupper som i hovedsak rekrutteres blant de med lavere/ mildere utdanning og lønn – og kvinnedominerte yrker synes å være spesielt utsatt.

Overvåkning er blitt business
Overvåking av ansatte skaper nye arbeidsplasser. Ikke sjeldent blir overvåking av ansatte utført av private vekterselskaper. Felles for egne overvåkningsansatte og vekterselskaper, er at de må levere resultater for å berettige egen tilstedeværelse og lønn. Derav er kreativiteten ekstrem for å finne på nye ting/ legge nærmest feller for å avsløre ”mislighold” i arbeidsforholdet.

Privat ansatte overvåkere, og private vekterselskaper, er normalt ikke en del av ledelsen, og underlagt utøvelse av arbeidsgiveransvar etter arbeidsmiljøloven, og har dermed ikke noe ansvar for arbeidsmiljøet og de som utsettes for overvåking overlates dermed til dagsform, lune og vrede – som samtidig er på jakt på karriereanerkjennelse!

Gode produksjonsresultater – til lavest mulig kostnad, handler om å forsøke å skru arbeidstempoet opp, ofte ved hjelp av fryktbasert ledelse og/ eller bruk av overvåkere. Trussel om oppsigelse, og uten at man får verken muntlig/ skriftlig advarsel i forkant, og uten annen forvarsel skjer i dag. Psykopater, og personer med psykopatiske trekk er i ferd med å få et mekka som overvåkere!

Om jeg er riktig informert, skal det også forekomme at vekterselskaper tilbyr overvåkningstjenester av ansatte til bedrifter – med noe som kan ligne ”forhåndgarantier om resultater”.

Overvåkningsmetoder
Med årene er det blitt flere og nye overvåkningsmetoder, som også innbefatter overvåking av den enkeltes prestasjoner. Stemplingsur er ikke lenger nok. Nå anvendes det kameraer, data, GPS-systemer med mer – og til og med tidsur for lengden på toalettbesøk. Kreativiteten kjenner ikke lengre noen grenser.

Forleden kom bruk av GPS-overvåkning i fokus, fordi Avfallsservice AS i Nord-Troms har sendt varsel om oppsigelse til en av sine sjåfører etter å ha GPS-overvåket vedkommende, og hvor ytterligere tre andre ansatte har fått valget om å betale tilbake lønn for overtid eller bli sagt opp. Ledelsen har lagt ned påstand om de ansatte tar for lange pauser når de er på vakt.

Overvåking på data har eksistert noen år. En virksomhet kom i søkelyset for noen år tilbake for dette. Dette er en virksomhet som driver med telefon-/dataservice og telefon-/datasalg. Ved denne bedriften ansatte de to overvåkere til å passe på 60 – 70 ansatte da virksomheten startet opp, og hadde normalt ingen andre arbeidsoppgaver.

De ansatte ble registrert når de kom på jobb, hvor lange pauser de hadde hatt, herunder lengden på toalettbesøk osv. Alt den ansatte gjorde ble registrert fra det tidspunktet den ansatte logget seg på PCen. Telefonen var slik innstilt at de hadde 90 sekunder pr kunde – deretter ble samtalen automatisk brutt. Måltallet var at hver ansatt skulle betjene 30 kunder pr time. Jenter som hadde sin menstruasjon, ble pålagt å gå med et bestemt type skjerf – hvilket var et symbol på at det gav ”tillatelse” til ekstra toalettbesøk ved behov. ”Slurv (etter ledelsens definisjon ”unnasluntring”) medførte innkalling til ledelsen for ”reprimande” – og krav om å love bot og bedring – ellers kunne det medføre oppsigelse (dvs fryktbasert ledelse/ overvåking).

Relativt kort tid etter at virksomheten startet opp, steg sykefraværet til opp mot 27 %. Ingen i ledelsen stilte spørsmålstegn ved arbeidsmiljøet – og hvordan arbeidsmiljøet opplevdes blant de ansatte. Da sykefraværet steg så dramatisk konkluderte ledelsen – ved selvtekt – at ”yrket var for belastende”, og at de dermed ikke kunne ta inn nye arbeidstakere med høyere stillingsbrøk enn 80 % (virksomheten hadde en periode stor ”turn over” (folk sluttet/ tok inn nye medarbeidere). Ikke nok med at de hadde ganske uverdige arbeidsforhold – men nye ansatte skulle ikke en gang få ei lønn som er til å leve av heller.

(I dag er en god del av det beskrevne rettet på ved denne virksomheten).

Kameraovervåkning er en annen form. Dette er noe mer ressurskrevende å ta i bruk – for opptak/ bånd må avspilles som oftest i etterkant – så fremt man ikke styrer alt fra en egen overvåkningssentral. Kameraovervåkning brukes ofte i tilknytning til stemplingsur.
I de tilfeller man sitter konstant under overvåking fra kamera – oppleves det ofte som stressende og krenkende i de tilfeller virksomheten har såkalt fryktbasert ledelse.

Passiv overvåking
Det finnes også en annen form for ”overvåking”, hvor arbeidstakeren står helt uten rettssikkerhet. Den kalles gjerne for ”passiv overvåking”. Det innebærer at arbeidsgiveren pålegger arbeidstakeren å utføre en større arbeidsmengde enn det er mulig å prestere innenfor tilmålt arbeidstid (stillingsbrøk). Her eksisterer det, som nevnt, ikke noen form for ”bevis” – alt foregår udokumentert – under streng etterkontroll (at man har utført arbeidsoppgavene tilfredsstillende) – og ofte under trusler.

En hotellmedarbeider uttrykte det slik;
Jeg jobber i 60 % stilling. På den tiden skulle X antall rom rengjøres/ res opp mv. Det var ikke mulig å gjennomføre arbeidet verken tilfredsstillende, eller rekke gjennom alle rommene på tilmålt tid når hotellet hadde tilnærmelsesvis fullt belegg. Da arbeidstakeren tok opp dette problemet med arbeidsgiver, svarte denne at dersom vedkommende ikke maktet jobben på tilmålt tid – hadde vedkommende kanskje valgt feil jobb, og at det var nok av andre som var interessert i å overta jobben. For arbeidere med innvandrerbakgrunn, kan det være vanskelig å få nytt arbeid – og de underkastet seg arbeidsgiveren, men arbeidstiden kunne vare opp til 1 ½ timer mer enn vedkommende hadde betalt for/ hadde stillingshjemmel for.

Arbeidsgivers styringsrett/ opplysningsplikt
Arbeidsgivers opplysningsplikt og opplæringsplikt fremgår av Arbeidsmiljøloven. Her svikter ofte bedriftene totalt hva angår opplysningsplikt/ opplæring vedrørende overvåkning av ansatte!
Tidvis tar arbeidsgiver med klausuler i arbeidskontrakter, som de ansatte skriver under på – som ofte innebærer at arbeidstakeren fraskriver seg rettigheter om stillingsvern og lignende – som alle arbeidstakere har krav på etter norsk lov. Slike kontrakter er selvsagt ikke gyldige – men det vet ikke alle ansatte, og tror de står uten rettsbeskyttelse etter loven. Opplæringsplikten på rettigheter i arbeidslivet er for dårlig!

Arbeidsgivere gir tidvis også feilaktig informasjon om etablerte overvåkningssystemer – dvs etablerte overvåkningssystemer som går utover lovenes og regelverkets rammer. Feilinformasjonen skjer gjerne ved at arbeidsgiver feilaktig hevder at overvåkningssystemet ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett.

Bestemmelser om overvåking
Bestemmelsene er slik utformet at overvåking av ansatte skal være sakelig begrunnet i virksomheten, og at overvåkingen skal skje etter avtale med tillitsvalgt. De ansatte skal informeres om overvåkningen og dens hensikt, og hvor lenge overvåkingen skal pågå (varighet). Arbeidsgiver har etter loven opplysningsplikt om slike avtaler, og likeså prosedyrene for hvordan slike avtaler er kommet i stand.

Det skal også avtales hvor lenge (tidsrommet) overvåkingen skal foregå, og når de avsluttes. I tillegg skal det inngås avtale om bruk/ sletting av overvåkingsdata, om evalueringen, og oppbevaring av utstyr/ data (personvernlovgivningen).

Saken angående Avfallsservice AS i Nord-Troms
De tillitsvalgte ved Avfallsservice AS i Nord-Troms, har bebudet at de vil prøve oppsigelsessaken for retten om nødvendig – om nødvendig helt til topps, og likeså kravet om tilbakebetaling av penger for påstått feilaktig oppføring av overtidstimer (subsidiært oppsigelse). Det skulle bare mangle også!

LO har bebudet at de vil ta opp problemene og saken opp med de politiske myndighetene. Det kaller vi ryddig og bra!

Hvor lenge skal arbeidstakere i yrkesgrupper som i hovedsak rekrutteres fra de med midlere/ lavere utdanning og inntekt utsettes for krenkende og uverdige arbeidsforhold. Hvor lenge skal arbeidstakere med midlere/ lavere kompetanse/ lønn godta at deres arbeidsforhold er basert på ”grunnleggende mistillit” fra arbeidsgiverne? Disse arbeidstakerne har krav på anstendige lønns- og arbeidsvilkår, ei lønn som er til å leve av, samt en inkluderende og ryddig personalpolitikk! I dag er vi i ferd med å utvikle rene arbeidslivets ”apartheid-systemer” mange steder! Det er skremmende. Ansettelseskontrakter må bygge på gjensidig tillit – ellers blir arbeidsmiljøet kraftig forringet.

Jeg mener også at de rød-grønne svikter stort på hva slags lønns- og arbeidsvilkår, samt personalpolitikk vi skal ha i Norge for arbeidstakere som opererer i Norge– spesielt innleid arbeidskraft (både fra utlandet og fra Norge), samt de med midlere/ lavere utdanning og inntekt! Dette er forhold vi trenger en politisk debatt på, samt få politisk forankring på! Det er i felles interesse, og jeg mener at den rød-grønne regjeringen har et spesielt ansvar her – de trenger ikke å kopiere elendigheten Bondevik II-regjeringen/ Fremskrittspartiet forsøkte i 2005!

Norske arbeidstakere trenger tryggere jobber og bedre arbeidsmiljø!

Øystein Meier Johannessen fra Hemnesberget opererer som skribent. Synspunktene hans er ofte så merkelige at han åpenbart har funnet det best å skjule seg bak psudonym. Ikke bare ett, men flere. Vi har opplevd at ikke-eksisterende «Carl Otto Neppelberg» har forsvart både ikke-eksisterende «Sylvester Kvitnes» og Øystein Meier Johannessen – som alle tre er én og samme person, nemlig: Ingen ringere enn Øystein Meier Johannessen (de to førstnevnte navnene eksisterer selvfølgelig ikke i Folkeregisteret!).

Mens Øystein Meier Johannessen er leder for sitt høyst private foretagende, Samfunnspartiet, opplyser Johannessen at «Neppelberg» og «Kvitnes» er «sympatisør(er)» og «støttespiller(e)» for samme parti. Felles for Johannessen/«Kvitnes»/«Neppelberg» er at han ofte ikke helt er i stand til å skille mellom sak og person. Så «voldsomt» har han opptrådt at han ifølge seg selv (les: «Carl Otto Neppelberg») er nektet å publisere innlegg på Rana Blads Polarsirkelsonen: Sjefredaktør i Rana Blad ”Kirsti Nielsen har utestengt meg fra sonen slik hun har gjort med Øystein Meier og Sylvester Kvitnes før meg”, klager Neppelberg på egen sone:
.

OBS! Dette skriver Neppelberg om seg selv – klikk her!
.

Hvem er så denne «merksnodige» Øystein Meier Johannessen? Jo, om ham kan du lese mer ved å dobbeltklikke på nedenstående lenke fra Wikipedia (kraftfull tekst):
.

OBS! Dette kan du lese i Wikipedia om Øystein Meier Johannessen – klikk her!
.

Hva er så det såkalte Samfunnspartiet? Heller ikke dette trenger utfyllende kommentarer herfra, det er nok å dobbeltklikke på nedenstående lenke fra Wikipedia:
.

OBS! Dette kan du lese i Wikipedia om Samfunnspartie – klikk her!

Så er spørmålet: Hvor troverdig og seriøs er denne Øystein Meier Johannessen/«Sylvester Kvitnes»/«Carl Otto Neppelberg»? Vurdér/bedøm selv! Det vil neppe overraske noen om Øystein Meier Johannessen snart vil dukke opp under sitt tredje, fjerde, femte og sjette pseudonym… Vi venter spent på fortsettelsen. En ting er sikkert: Han vil alltid bli avslørt – av seg selv!!

Følg med, følg med!